Våren 2014 var jeg enda ikke ferdig med behandlingen ved kreftsenteret på Ullevål. Bak meg lå 5 mnd. med cytostatika (Fec 100) Foran meg ventet flere måneder med Taxol (en mildere type cytostatika) + til slutt enda noen måneder med Herseptin. Selv om all behandlingen tok det meste av kreftene, var tanken på å komme meg tilbake på jobb der hele tiden. 

Ønsket var der ja, men fatiguen tok all styrken i kroppen. Ønsket ble derfor å søke meg til Montebellosenteret. Stedet ligger flott til i Mesnali overfor Lillehammer. I flott natur og i helsebringende luft skulle jeg få kreftene og energien på rett kjøl. Og som en av jentene der sa, «finne tilbake til det friske i meg» Jeg saumfarte brosjyren og valgte raskt kurset sommerdager som gikk over to uker.

Til vanlig liker jeg å ta toget, men denne gangen måtte jeg ta en revurdering. Drasse med bagasje på buss hjemmefra til Gardermoen, så tog til Lillehammer og buss derfra til Montebellosenteret? Kroppen ville ikke ha taklet det, så det kunne jeg bare glemme. Så jeg tok en spansk en, ringte Helfo og forklarte situasjonen. Som forventet fikk jeg blangt avslag der og da. Dette oppholdet var utrolig viktig for min helbred, så jeg ga meg ikke så lett. Etter endel frem og tilbake, ble jeg satt over til en saksbehandler som hadde mer autorisasjon. Hun hørte tålmodig på hva jeg hadde å si. Etterhvert skjønte hun at dette stedet virkelig er helsebringende i den forstand at jeg faktisk kunne komme tilbake i jobb raskere enn først antatt.

Hun innvilget faktisk taxi tur retur Montebellosenteret mens vi snakket. Etter oppholdet, ringte jeg til henne og fortalte at oppholdet var enda bedre enn forventet. Oppholdet der er den beste gaven jeg har gitt meg selv siden kreften ble oppdaget og behandlet. Ingen slipper unna den forbannede sykdommen, heller ikke jeg og plutselig var jeg på vei til rekreasjon på Montebellosenteret. 

Selv om jeg aldri så gjerne ville, kunne jeg ikke ta med Luna. Heldigvis har jeg verdens snilleste sønn. Han flyttet like godt inn hos meg og passet Luna den uken jeg var borte. Noe han alltid har gjort med glede. 

Milde himmel så godt det var å være der oppe. Det stedet er virkelig helsebringende. Jeg kjente hvordan kreftene kom tilbake og lysten til å gå turer med den. Spesielt fossen fasinerte meg. Den vokste i takt med snøen som smeltet i fjellet. Tilslutt vokste lyden til et inferno og lyden ble overveldende. Jeg gjorde et opptak på mobilen da den var på sitt sterkeste. De voldsomme kreftene som elven slapp løs, smittet over på meg. Det var godt å gå der, lytte til naturen og bare puste den inn.

Et annet sted vi ofte besøkte, spesielt når vi trengte litt fred og ro, var nede på brygga. Ofte tok vi med matpakke og en termos full med kaffe eller te og spiste lunch der nede. Bord og stoler fant vi i båthuset. Bare det å sitte på bryggekanten, lytte til bølgeskvulp og dingle med beina i sjøen, ga ro i sjelen. Ble det for varmt, var det bare å sette seg i skyggen av båthuset og fortsette samtalen. Den som ville kunne låne en av kajakk og flytevest.

Den som ville kunne melde seg på tur til Prøysenstua. De eldste av oss har nok vokst opp med Alf Prøysens “Barnetimen for de minste” eller filmene om Kanutten og Romeo Klive med Anne Cath Vestly og Alf Prøysen. Gode barndomsminner. Den turen måtte jeg avlyse. Jeg spiste masse deilig grovt hjembakt brød og da gikk det som det måtte. Jeg fikk et akutt tilfelle av magesyken (for å se det pent) Jeg måtte nok pent holde meg i nærheten av et toalett de neste par dagene. Men ut på tur skulle jeg, enten til fossen eller ned til brygga. 

En del av programmet på dette spesielle kurset er litteratur. Lærere fra Nansenskolen kom og holdt forelesning om forskjellige forfattere. Interessenivået mitt var vel heller ganske labert er jeg redd. Heldigvis var ikke disse forelesningene obligatoriske, så jeg snek meg ut både titt og ofte. Det var kun da det ble forelest om Sigrid Undset og Alf Prøysen at jeg deltok helhjertet. Sigrid Undset ligger begravet på Mesnali kirkegård, rett nedenfor Montebellosenteret. Det ble noen turer innom der også. Vi ble fortalt at hun selv tegnet korsene til de tre gravene og at de er gjort av smijern. 

Forelesningen om Alf Prøysen ble holdt nede på Nansenskolen. Det er en forelesning jeg sent vil glemme. Læreren, Inge Eidsvåg, med foredraget “rør æiller verket som laga låten” ga virkelig av seg selv. Han viste både kunnskap og en ekstrem interesse om forfatteren og mannen Alf Prøysen. Og jammen fikk han oss med på allsang helt til slutt.

Og for en mat vi fikk. På kjøkkenet vartet de oss opp med de beste retter til hvert eneste måltid. De som hadde matallergi/intoleranse ble tatt godt vare på. 

De to ukene i Mesnali gikk så alt for fort. Skulle gjerne vært der noen uker til. Men det er mange om beinet, så etterhvert måtte jeg bare pakke og vente på at taxien skulle komme og hente meg.

Takk for et par utrolig gode og lærerike uker. I´ll be back 🙂