Jeg ser henne på mine tidlige morgenturer. Den lille jenta på benken. Hun sitter der i sin røde kåpe og svart bukse med hvite striper. Der sitter hun, helt alene og ser ut over vannet. Håret faller mykt rundt ansiktet og fortsetter i lekne krøller nedover ryggen. Det er ravnsvart og rekker nesten helt ned til livet. Huden hennes gløder gyldenbrun i morgensola.
En mellomstor svart og hvit pelsbylt av ubestemmelig rase, ligger ved siden av henne. Sakte stryker hun hånden kjærlig over hundens hode som hviler lett på låret hennes. Da er hun ikke helt alene likevel. En gammel ryggsekk ligger på den andre siden. Mange mennesker går forbi den lille jenta. Ingen stopper for å snakke med henne. Ingen viser interesse. Ingen spør om hun trenger hjelp.
Hun bare sitter der og ser bedrøvet ut over vannet. Plutselig reiser hun seg og kaster noen brødbiter til endene i vannkanten og i noen få minutter, blir vi underholdt med slåssing og krangling om maten. Så roer de seg. Jeg ønsker å snakke med henne. Finne ut noe mer om henne. Hjelpe henne, om jeg kan Forsiktig nærmer jeg meg benken hun sitter på. Hunden løfter hodet og ser morskt på meg. Så legger den hodet ned mens den fortsetter å holde øye med meg. Hallo sier jeg. Kan jeg sette meg? Hun ser på meg, så nikker hun forsiktig. Jeg heter Emilie fortsetter jeg, hva heter du? Amina hvisker hun og sender meg et forsiktig smil. Vi sitter i taushet en stund, så sier hun plutselig på dårlig norsk.
Jeg, hun peker på seg selv. Land langt, langt borte. Familie, mange, far, mor, bror, søster. Stooooor familie sier hun og viser med hendene hvor stor familien hennes er. Hun teller på fingrene og holder 10 fingre i været for at jeg skal forstå. Soldater, pang, alle borte. Pappa, Amina flykte, løpe fort. Mange løpe fort, fort, fort. Noen slemme, veldig slemme. Slå. Amina veldig redd. Redd nå. Amina kaldt, nei hus, nei skole.
Alle borte, gjentar hun sørgmodig.
Plutselig drar hun opp to bøker fra sekken. En norsk eventyrbok med store bilder i klare farger og en velbrukt og slitt, med snirklet skrift under store bilder i svart/hvitt. Så begynner hun å lese eventyr for meg. På sitt eget språk. Peker, gestikulerer og forteller med stor iver. Selv om jeg ikke skjønner et ord, lever jeg meg inn i fortellingen hennes og for noen korte øyeblikk glemmer hun alt det vonde.
Etterpå sitter vi tause en lang stund, bare ser på hverandre og ler. Ingen av oss behøvde å si et ord. Hun legger bøkene pent ned i sekken, hopper ned på bakken og gir meg hånden. Sammen rusler vi bortover stien, Amina, hunden og jeg.
Skogbunnen er dekket av svakt rosafarget hvitveis. Hun peker mot en humle som surrer i solstrålene på leting etter nektar. Humle, sier jeg. Zzzzzzz svarer hun og ler.
Vi blir stående å se etter den.
En mann står ved benken vår og ser på oss. Amina vinker, slipper hånden min og løper mot ham. Han setter seg på kne og tar i mot henne i et varmt favntak. Da jeg kommer bort til dem, reiser han seg og rekker meg handa. Takk sier han. Så tar han den lille jenta i handa og går sakte bort. Trist til sinns ser jeg etter dem.
Livet handler om de små øyeblikk. Øyeblikk som flagrer forbi på lette sommerfuglvinger og berører hjertet ditt for evig og alltid.
Neste dag sitter hun ikke på benken