Brystkreft
Diagnosen var udiskutabel
Det var brystkreft. Den dagen jeg fikk diagnosen husker jeg veldig godt. Jeg hadde jo kjent den rare klumpen i venstre pupp i mange år allerede. Ja, faktisk, den siste tiden kjente jeg til og med at den utviklet seg og ble større. Allikevel reagerte jeg ikke. Ikke før jeg fikk et realt spark i ”ræva” Da kom jeg meg til legen fortere enn jeg kunne si ”amen i kirka”
Året før denne hendelsen, begynte jeg nemlig å utdanne meg til Rosenterapeut i Oslo. Det var en utdanning jeg lenge hadde hatt lyst til å ta, men til da ikke hadde hatt råd til. For å finne ut mer, meldte jeg meg på et introduksjonskurs og stortrivdes fra første dag. Dermed begynte jeg og se fram til den dagen jeg kunne begynne med egne klienter.
Men livet ville det annerledes gitt!!!! Det var på et ukekurs i Rosenmetoden jeg fikk en ekstremt sterk indre opplevelse, eller beskjed om du vil, om at jeg måtte pelle meg til legen. Det burde helst skjedd i går. At jeg stolte på intuisjonen og gikk til legen et par dager etter, reddet faktisk livet mitt.
Selv om fastlegen ikke kjente kulen, tok meg på alvor og sendte meg straks til mammografi, MR og Biopsi. Alt ble gjort på en og samme dag.
Det var 16 mai 2013. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om resultatet og fikk dessverre rett. Det var brystkreft.
Selve operasjonen ble gjort på Ullevål sykehus
Hele brystet ble skrapt bort, bare huden var igjen. Deretter ble en ekspander satt inn under brystmuskelen. Jeg husker vakt at jeg ble kjørt i sykebil til Rikshospitalet. Der skulle jeg være 3-4 dager. Ambulansefolkene prøvde å holde en samtale gående med meg, men måtte nok gi opp etter hvert.
Ikke bare var jeg tommelomsk i hode etter narkosen og sterke smertestillende. Det føltes som om all sanden i Sahara plutselig fant veien inn i munnen min og gjorde det umulig å snakke. Dermed ga jeg opp hele samtalen.
Senere, samme dag, fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde spredning til lymfene. Det fikk jeg i alle fall med meg, for da jubla jeg. Allikevel skulle jeg gjennom en beinhard cellegiftbehandling, kun for å være på den sikre siden. Det kunne jo være at en mikrocelle hadde greid å snike seg unna og var på leting etter et sted å slå seg ned. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle raskest mulig tilbake på jobb etter operasjonen og selvfølgelig mens jeg var under behandling. Det skulle gå såååååå fint så, sa jeg. Så naiv jeg var. Jeg er glad jeg ikke visste hva jeg skulle gjennom det neste halvannet året eller alle årene etter for den saks skyld.
Fylling av ekspanderen ble gjort på plastikk kirurgens poliklinikk på Rikshospitalet. Brystmuskelen og huden over, skulle strekkes mest mulig. Å fy rakkeren så vondt det gjorde. Jeg grudde meg innmari til hver fylling. Noen ganger utsatte jeg det til re tt før jeg fikk beskjed om at jeg måtte jeg komme. Jeg ble anbefalt å ta smertestillende før jeg dro hjemmefra, men det hjalp ikke det spor.
Så begynte behandlingen på kreftsenteret
Jeg var så “heldig” å ha 2 forskjellige svulster i samme pupp. Ikke så veldig uvanlig, men likevel. Den ene kulen var østrogen betinget, den andre var en Her2 positiv svulst. Første behandlingene var med den sterkeste cellegifta de kunne oppdrive. Fec100 hver tredje uke i 6 mnd. Det var rett og slett jævlig fra første dag. Jeg visste jo at håret ville falle etter noen runder med gifta. Det var kraftig kost for alle mine stakkars celler. Med det i tankene, gjorde jeg en avtale med min sønn. Når den dagen kom at jeg ikke lenger hadde noe hår å vaske, skulle han ta med barbermaskinen og barbere bort tufsene som var igjen.
Tro meg, han var ikke vanskelig å be. Vi har hatt mye moro med det siden 🙂
Inn i mellom hadde jeg veldig lavt immunforsvar, likevel ble jeg ikke ordentlig syk. Feberen stoppet akkurat under 38 så jeg slapp å dra på sykehuset for antibiotika. Onkologen min mente at “til å ha et så lavt immunforsvar, var det allikevel innmari sterkt. Det ligger nok i genene.
Den siste Fec 100 skulle jeg egentlig hatt lille julaften.
Det nektet jeg. Ikke for at det var dagen før dagen, men fordi jeg nesten knela da jeg skulle ut av drosja foran kreftsenteret. Onkologen sa det bare var jeg som kunne ta den endelige beslutninga. Hun anbefalte det overhodet ikke. Unødvendig å fortelle min beslutning antar jeg. Helt riktig. Jeg dro hjem med god samvittighet, vel vitende om at enda en cellegiftkur ventet på meg rett etter nyttår. Det viste seg senere at den gjorde like mye skade på cellenivå. På nyåret 2014 begynte jeg altså en 12 ukers kur med Taxol, (navnet på gifta) Også denne hver tredje uke. Begge var for den østrogen betingede svulsten. Begge cellegiftene gjorde stor skade både fysisk og psykisk, “men jeg stod den ut” helt til siste dråpe.
Tilslutt var tiden kommet for å ta kål på den Her2 positive. Også denne behandlingen fikk jeg en dose hver tredje uke.
Under hele behandlingen nektet jeg å gå med parykk.
Det var ikke meg. Utover høsten gikk jeg selvfølgelig med tynn lue og på vinteren en god varm termo lue. Innendørs kom lua alltid av. I taxi, på toget eller på senteret likeså. Spør om jeg fikk mange, lange skråblikk, men hva gjorde egentlig det? Jeg brydde meg ikke, lot dem bare stirre. For meg var det viktigst å vise hvem jeg var der og da. Folk kunne si og mene hva di ville. Jeg var trygg på meg selv og det føltes utrolig godt.
Mai 2014 var jeg så utslitt etter all behandlinga, at jeg ønsket meg langt bort noen uker. Selv om det var flere mnd. til jeg var helt ferdig behandlet, søkte jeg og kom inn på kurset Sommerdager som arrangeres av Montebello senteret for kreftpasienter og deres pårørende. Huset ligger vakkert til mellom Lillehammer og Sjusjøen. Under oppholdet følte jeg at kreftene kom tilbake. Jeg gikk mange turer rundt i området, til fossen og ned til brygga. For meg har stedet en helbredende kraft på kropp og sjel. Jeg ble ferdig med all behandling i begynnelsen av september 2014. En stund etterpå begynte jeg å jobbe 71 % Jeg sleit som en gal med ettervirkningene, men jeg nektet å gi meg. Nå gledet jeg meg til hver nye arbeidsdag. Det var godt å være på jobb igjen.
Etter 4 uker ønsket jeg og prøve å jobbe 100% For å få til dette, ble jeg kalt inn til møte med min leder, en representant fra fagforbundet + en til. Der møtte jeg massiv motstand. Det føltes som om de ikke ville ha meg tilbake på jobb med det første. Det var en vond opplevelse. INGEN hadde tatt seg bryet med å sette opp et jobbforslag utover de 71% som jeg allerede jobbet. Jo forresten, eneste jobbforslaget jeg fikk var å gå ned i stillingsprosent. Jeg måtte selv finne et godt alternativ der og da.
Jeg hadde over 5 + uker ferie til gode og 8 + seniordager. Derfor foreslo jeg at jeg jobba 100 % to og tre dager annen hver uke. Dagene jeg ikke jobba tok jeg ut feriedagene mine. En perfekt løsning på en fastlåst situasjon. Det synes nå jeg, for jeg ville bare jobbe. Dessverre ble jeg motarbeidet på dette også, men tilslutt krevde de at jeg måtte ha godkjenning fra onkolog eller fastlege. Min fastlege syntes det var en ypperlig ide og ga meg godkjenning med det samme.
Men dessverre ble a arbeidsgleden drept den dagen!!!!!!
Jeg har vært plaget med fatigue under og spesielt etter behandlinga
Spesielt det første året etter cellegifta var det ille med ”fatigue anfall” Dog har jeg aldri latt fatiguen få overtaket. Etter hvert har jeg lært å lytte til signalene, og å høre på hva kroppen sier. Jeg måtte faktisk lære å ta bedre vare på meg selv. Å si nei både på jobb og i privatlivet var ikke lett, men det måtte til. Jeg prøvde stort sett å dra på jobb hver dag. Ble det for ille, måtte jeg bare å dra hjem. Da sover jeg nesten hele tiden, hviler og venter på at batteriene blir fylt.
Jeg må bare akseptere at jeg ikke er den samme nå, som jeg var før. Er ikke i nærheten av den samme utholdenheten. Likevel har jeg en klokkeklar tro på at jeg blir bedre, må bare ta tiden til hjelp og skynde meg langsomt. Som om det er lett. TTT sier poden (ting tar tid) Jeg svarer med TGF (ting går fort)
Alt er mulig.
Det som plager meg mest er fortsatt fatiguen.
Nevropati er også en ting jeg var veldig plaget med. I begynnelsen var føtter og legger hardt rammet. Leggene var så hovne at jeg ikke fikk igjen glidelåsen på støvlene etter jobb. For ikke å snakke om smerten. Det var på hengende håret jeg greide å gå hjem fra toget om ettermiddagen. Jeg satt med beina i glovarmt vann mens jeg spiste middag for å myke opp musklene. Etterpå lå jeg rett ut på sofaen med beina så høyt jeg greide å få dem. En medpasient fortalte at hun hadde fått god hjelp hos ortoped. Spesielt tilpassede såler hjalp henne veldig godt. Dermed ringte jeg Ortopediteknikk og fikk raskt time på Lillestrøm. Ortopeden tok avstøpning av begge føttene mine for såler, eller fotsenger som det også heter. Han sa at jeg mest sannsynlig ville få dekket det meste på Nav pga kreftbehandlingen. Han sendte søknad og noen uker etter fikk jeg brev i posten. Søknaden var innvilget. Det første året kunne jeg kjøpe 4 par sko, joggesko eller støvler. Fra andre året kun 2 par sko/støvler pr år. Fast pris på disse er kr 600.- pr. par. Sålene koster kr 400.- Et nytt sålepar i året. (Nav betaler resten)
JEG NEKTER Å LA FATIGUEN TA OVER LIVET MITT.
Det viktigste for meg nå, er å leve i nået, være tilstede i livet mitt og ikke henge meg opp i ting som har vært. Det er rett og slett ikke vært tanken engang. Det er dagen i dag som skal leves, så får jeg heller ta det som kommer i morgen på strak arm. Det jeg lærer i dag, kan jeg forbedre og vokse på i morgen.
På 8-års kontrollen i oktober 2021, er jeg fortsatt kreftfri.
Lære å leve i nuet, noe som er innmari vanskelig. Jeg vil ikke tenke på det alvorlig i min situasjon. Å bli møtt med forståelse er alfa omega for alle som er i en lignende situasjon. Jeg vil ha en normal hverdag.
1 august 2022 har jeg vært pensjonist i nøyaktig 4 år. Spør om jeg koser meg. Slippe å stå opp halv 5 hver morgen for å være på jobb halv 8 er bare himmelsk. Nå legger jeg meg når jeg føler for det og står opp når jeg våkner, av meg selv og ikke av vekkeklokka. Jeg trodde ikke jeg kom til å trives så godt som jeg faktisk gjør. Jeg elsker å holde en bok mellom hendene. For å få plass til alle bøkene mine kjøpt jeg nytt bokskap og bokhyller, kastet ut min 14 år gamle seng og kjøpte ny. Kjøpt ny sofa, nytt skrivebord, nytt vitrine skap, nytt innebygd kjøleskap til kjøkkenet og nytt tv bord.