– Hei roper Mia. Se på meg. Jeg er den nye bikinimodellen. Er jeg ikke fin? Seee miiiin nye biiikiniiii, synger hun mens hun snurrer rundt og stryker kjærlig over den lubne kroppen. Et stort, lykkelig smil brer seg over ansiktet. Hun har ventet lenge på dette øyeblikket. Fine saker, eller hva?
Det blir stille i vennegjengen. Øynene deres glir over kroppen hennes. Fra den svulmende bysten til de tykke lårene med en svak antydning av appelsinhud.
- Fy pokker svarer Ingar. Så innmari tjukk du har blitt. Har ikke lagt merke til det før nå gitt. Burde du ikke få av deg noen kilo før du tenker på modellyrket?
– Du burde begynne å trene av deg de overflødige kiloene. Det der er ikke pent altså, skyter Evelyn inn. Hva med treningssenteret rett borti gata. Du kan bli med neste gang jeg skal trene. Mange tjukke folk der. Både menn og damer la hun tørt til.
-Jeg har de formene jeg skal ha takk. Jeg er stolt av kroppen min jeg, sier Mia med et fandenivoldsk glimt i øye, og stiller seg i positur foran vennene.
-Er du blitt den nye bikinimodellen til XXL eller? Størrelsen passer jo helt perfekt, sier Andreas og ler av sin egen vittighet.
-Når så du deg i speilet sist? Ingars stemme er spydig. Du er for glad i mat, det er derfor du er så tjukk. Jeg bare elsker å se meg selv i speilet, fortsetter han og stryker hånden over den tykke hårmanken. Hånden hans glir videre nedover, stopper et øyeblikk over brystvorten, før den fortsetter ned over vaskebrettet. Hånden stopper før den kommer helt ned. Mia blir stille. Venter på et bekreftende blikk eller et vennlig ord. Vokter på hver bevegelse vennene gjør. Hun vet ikke helt hva hun forventet. Bare ikke dette.
Så blind hun har vert. Det stikker i hjertet. Hun er ikke forberedt på den fysiske reaksjonen. Mia føler at hun krymper. Jeg er et sankorn tenker hun, bare et bitte lite fnugg sammen med millioner av sandkorn på denne stranden.
Vennene snakker ivrig om reiser til Svalbard og Lofoten. En skal til Afrika på safari. Mia har ikke noe å bidra med. Ingen håtte ferieminner med kjekke, greske adoniser. Hun reiser ikke, og det vet de. Derfor trekker de henne ikke med inn i samtalen. Hvor mye sannhet er det egentlig i alle disse ferieminnene deres? Evelyn har visst begynt med Yoga. Bra for kropp og sjel sier hun.
Mia setter seg og trekker beina godt opp mot brystet. Slik blir hun sittende å lytte. Hun hører ikke ordene. Bare surret av stemmer som vikler seg inn i hverandre. Hun har mest lyst til å gråte, men ikke her. Det får vente til hun kommer hjem. Nå skal hun være den utadvendte Mia. Den alltid glade og sorgløse Mia. Hun har alltid vert lubben og hun er vant til å bli mobbet. De hvite løgnene ble tidlig en del av hverdagen hennes. Hun nekter å bry seg om vennenes mangel på dannelse. Hun har lært at empati og sympati er ord de ikke kjenner. Hun snur seg og betrakter dem. Prøver å fortrenge følelsene som nesten fortærer henne.
Andreas går ned og stikker foten ut i vannet, gir fra seg et lite skrik og trekker den raskt til seg. Vannet er kaldt. De andre kommer løpende, tar sats og hiver seg uti fra stupebrettet. Plasker rundt, spruter på hverandre mens de ler høyt. Noen badegjester står på vannski, og farer rundt som små prikker etter en motorbåt.
– Kom Mia, roper Evelyn og kaster badeballen til henne.
Mia fanger den i armene og løper ned til dem. Med høylytte fnis danser de rundt i vannet og kaster ballen mellom seg. Hun ler høyt da hun blir fanget og dyttet utover. Vrir seg løs, fortsetter å løpe. Utover. Utover. I det bunnen skråner snubler hun og faller så lang hun er. Vannet spruter rundt henne. Hun ligger på bunnen med ansiktet ned. Kaver med armene. Får ikke puste. Vil ikke opp igjen.
Sterke armer løfter og sleper henne inn på land. Føttene streifer så vidt bakken, så synker hun sammen i den myke sanden. Vennene slår ring rundt henne. Synet av den sårbare skikkelsen skremmer dem. Ingen sier noe. Hva i all verden var det hun tenkte på?
Den store kroppen hennes sitter stille i sanden. Bare tankene beveger seg. Tenk om de kunne se verden fra hennes ståsted. Bare for et ørlite øyeblikk. Da ville de kanskje forstå.
Tausheten deres er verst. Den er ensomhetens stemme. Er dette prisen hun må betale? Virkeligheten kommer snikende mot henne. Fyller henne med avsky.
Ensom blant vener.
Hun blir sittende ved vannkanten lenge etter at vennene har gått. Hun legger seg ned og lar det kalde vannet skylle over lårene, magen og brystene. Hun er ikke alene på stranden, men hun befinner seg i sitt eget lukkede univers der Mias indre gudinne er supertynn. Her vil hun bli i all evighet.
Om hun kunne.
Mia går hjemover med bøyd hode. I dag ble hennes verste frykt til virkelighet, og hjertet hennes brast.
Den nye bikinien havner i søpla. Nå føler hun seg bare dum. Sveket. Hun trodde de var ekte venner. En uendelig tomhet sniker seg inn i sjelen. Tankene plager henne.
Følelsen av å balansere på kanten av stupet er der igjen. Hun vet at bare et bitte lite feiltrinn vil slynge henne utfor. Leiligheten hennes er tom og stille, rommene uten lys. Musklene strammer seg og en isnende kulde farer gjennom kroppen. Mia bryr seg ikke. Hele situasjonen er surrealistisk. Absurd. Hva var det hun tenkte på? Mia og bikinimodellen er to vidt forskjellige individer tenker hun og blir mørk i blikket.
På bordet står glasset med tablettene. Hun griper glasset og synker ned på gulvet.
– Hvem er du, sier hun stille
-Spør heller hvem jeg var, svarte speilbildet hennes.
-Hvem var du da?
-Jeg var bikinimodellen.
-Vil du ikke være det lenger da?
-Vet ikke, svarer Mia tvert.
Mia sitter taus, det går rundt for henne. Verden snurrer. Hun skjønner ikke hvorfor hun har latt det gå så langt.
– Det er fremdeles tid til å gjøre om på livet ditt Mia. Leve det livet du alltid har drømt om. Men det er du selv som må ta den avgjørelsen, svarer speilbildet.
Et stikk av lengsel treffer henne i brystet. Det eneste hun ønsket var å bli akseptert som den hun er.
– Greit, sier Mia stille og strekker seg etter pilleglasset. Holder det i hendene. Skrur av lokket. Så løfter hun vannglasset til munnen.
Det var dagen hun fikk livet i gave.