Turen gikk knirkefritt til vi kom inn over Afrikas nordligste del. Der fikk vi en skikkelig heisatur, det humpet og ristet i flyet og jeg lurte på hvorfor det var så mange som tok bilder med blits. Joda, det jeg trodde var blits var nok et skikkelig uvær, det lynte i ett sett. Skulle bare ønske at jeg satt ved vinduet, så jeg kunne tatt noen bilder. Det må ha vert et fantastisk syn å se hvordan lynglimtene lyste opp skyene utenfor. Vi fikk frokost ca 2 timer før vi skulle lande og igjen gikk jeg glipp av en vakker soloppgang fordi jeg satt på “feil side” i flyet. Vi kom oss da tilslutt ned i Johannesburg, måtte igjen hente bagasjen og ta den med til innenlands terminalen for ny innsjekking. Der fikk jeg også et visum stemplet i passet for videre opphold i landet​​​​​​​​​

22/8 2009  Ny venting, ny terminal. Vi fleipa litt om et propellfly som stod og rusa ute på rullebanen, så tok det av. Gudskjelov tenkte jeg, det er ikke et slikt fly vi skal fly videre med.
 
​Trodde jeg………..

Vi ble hentet med buss og kjørt ut til flyet, som selvfølgelig var et lite, men flunkende nytt Dash 4 propellfly.  Jeg fikk den store skjelven. Jeg satt bakerst i flyet som hoppet, spratt og ristet da vi tok av. Jeg tvihold meg fast i setet.

Da vi kom opp i riktig marsjfart og høyde, ble turen faktisk riktig så behagelig og jeg ble veldig fasinert av fjellformasjonene vi fløy over. Fjellkjeden heter Drakensberg og dit skulle vi på heldagstur senere. I alle fall se en liten del av den. Men så skulle vi ned da og det humpet og ristet like mye som på oppturen, men ned kom vi i god behold.

Vi ble tatt godt imot av to danske unge damer som skulle være våre guider under oppholdet. Vi fikk litt info, så var det å finne bagasjen vår og få den og oss selv ut til noen ventende jeeper med tilhengere. Bagasjen ble lagt i hengerne og vi tok plass i jeepene. Noe av turen gikk på hovedveien, så svingte vi av hovedveien og fortsatte på smale, humpete og støvete veier mot Nyati Safari Lodge og Krugerparken. Vi kjørte langs elven OLYFANT og hver gang vi så et dyr, hylte vi som unger av begeistring. Jeg trodde nesten jeg skulle vri nakken av ledd tilslutt. Antiloper hoppet og spratt over “veien” rett foran bilen og en og annen sjiraff stod helt rolig og så dovent på oss. Hele turen til Nyati tok ca 1,5 – 2 timer.

Vel fremme ble vi tatt imot av hele personalet, di sto oppstilt på lang rekke og sang nasjonalsangen og noen andre sanger. Vi måtte ta hver og en i handa og hilse pent. Det var deres måte og ønske oss velkommen og at vi måtte ha et fint opphold. Noen håndtrykk var faste og gode, andre kjente jeg knapt, tok bare ytterst ute på fingertuppene. Alle arbeiderne var lokale afrikanere som bodde i landsbyer i nærområdet, di jobbet en periode og hadde så noen fridager sammen med familien. Vi ble også fortalt at di hadde designet arbeidsantrekket sitt, både i farge og utseende. Det gjorde at di følte seg mer knyttet til arbeidsplassen.  

De fleste jobba på kjøkkenet, noen tok seg av uteplassen som en slags gartner, mens andre (spesielt damer) jobbet som renholdere og holdt våre bungalower i prikkfri stand. Så tok en annen av personalet over, hun skulle fordelte bungalowene. Jeg bor i nr 3. En stor dobbeltseng helt for meg selv, eget bad og dusj. Myggnetting rundt hele sengen som blir tatt opp om dagen og omkranser den som et florlett, hvitt telt om natta. Bungalowen blir gjort i stand om morgenen mens jeg spiser frokost og om kvelden mens jeg spiser middag. Det er til og med varme i madrassen, om jeg vil.

De fleste jobba på kjøkkenet, noen tok seg av uteplassen som en slags gartner, mens andre (spesielt damer) jobbet som renholdere og holdt våre bungalower i prikkfri stand. Så tok en annen av personalet over, hun skulle fordelte bungalowene. Jeg bor i nr 3. En stor dobbeltseng helt for meg selv, eget bad og dusj. Myggnetting rundt hele sengen som blir tatt opp om dagen og omkranser den som et florlett, hvitt telt om natta. Bungalowen blir gjort i stand om morgenen mens jeg spiser frokost og om kvelden mens jeg spiser middag. Det er til og med varme i madrassen, om jeg vil.

22 august 2006
Jeg våkna tidlig denne morgenen, etter en god natts søvn. Ikke noe spesielt å gjøre før etter lunch, så jeg tok en dusj og satte meg på verandaen og tok inn min første afrikanske morgen. Både lyder og lukt er så annerledes enn det jeg er vant til hjemmefra. 

Frokost kl 9;00 hver morgen om vi ikke skal ut tidlig for aktiviteter. Dette er en opplevelsestur, ikke noen slaraffen-ferie. Kaffe og masse rosa ananasjuice, 2 porsjoner med verdens beste yoghurt (afrikansk melon yoghurt) med verdens beste fruktsalat.

Lunch kl 13;00 Her rekker man neimen ikke å bli sulten mellom måltidene.
Tilslutt samlet vi oss til en “sundowner” ved et vann med 4-5 flodhester. Der fikk vi kaldt og drikke og litt snacks. Godt å strekke litt på beina etter mange timer sittende i jeepen, før vi igjen måtte sette nesa hjemover til Nyati. Da vi svingte av fra hovedveien, var det bek mørkt ute, det eneste lyset var lyktene fra bilen og stjernehimmelen over oss.

Vel tilbake på Nyati, ble det litt tid til en hvil før middag. Middagen bestod i en ekte afrikansk barbecue. Her går vi ikke sultne fra matbordet.

24/8-2009   Ble vekket klokka 07;00. Dusja og spiste en rask frokost, så skulle vi rett ut på en “bushwalk” i nærområdet. Med oss hadde vi en erfaren ranger som fortalte oss om Afrikas flora og fauna mens vi gikk, samt alle dyrene vi håpet vi fikk se. Det blåst ganske kraftig den natta og fortsatte utover dagen. Dyrene hadde nok søkt ly for den verste vinden, for vi så ingen. Til og med sola søkte ly bak et tett skylag. Faktisk en typisk norsk høstdag.

Det ble en god walk, opp og ned ad bakker. Noen bratte, noen relativt slake. Rangeren vår tok oss med på en liten ditur til en høyde hvor det var observert ferske leopardspor. Ingen leopard var å se, men det skulle ikke forundre meg om den lå inne i det tette buskaset og så på oss.
 
Lunch kl 12, så avgårde på båtsafari, som dessverre ble en gedigen “dovner” Ikke mye å se p.g.a vinden, annet enn en del flodhester ute i vannet. Kjedelig og uinspirerende. Men vi så da noen krokodiller og en flokk med vannbøfler.

25/9 2006  I dag ble jeg vekka klokka 05;00. Måtte spise en solid frokost, for vi har en lang kjøretur foran oss. Vi skal på heldagstur til Drakensberg fjellene og den turen tar rundt 12/13 timer. På veien opp, var det sol og pent vær, men da vi skulle besøke et utsiktspunkt, var tåka så tett at vi ikke kunne se handa foran oss, så vi kjørte bare videre og håpet på bedre vær. Vi gjorde noen små stopp på veien opp, for di som ønsket å kjøpe suvenir. Vi fikk høre historien til di forskjellige områdene vi kjørte gjennom, om villhester og store skogbranner. Langt om lenge kom vi frem til det første bestemmelse stedet. Lunch ved Jettegrytene, men først skulle vi gå rundt å se på alle de merkelige, enormt dype fjellformasjonene som utgjorde jettegrytene, små og større fosser og digre fjellformasjoner. Selvfølgelig var det om å gjøre å ta noen flotte bilder også. 

Vi rusla rundt, tok oss god tid både med og ta bilder og snakke med folk vi møtte. Lunchbordet ble satt opp inne i en park utenfor jettegrytene. Bordene var dekket med store hvite duker det var et eget bord bare for maten vi hadde med. Jeg blir sulten bare ved tanken. Di som jobba ved anlegget, fikk det som ble til overs av lunsjen vår. Vi tok oss god tid, koste oss med god mat og godt drikke. Den Sørafrikanske rosevinen er noe av det beste jeg har smakt.

Det ble noen turiststeder også på veien hjem. Vi var innom en liten “by” som heter Pilgrims Rest, hvor vi spiste “verdens beste pannekaker”. Vi fikk ganske god tid til å se oss rundt og å handle. Jeg kjøpte et par småting som står i stuevinduet. Da vi endelig kom tilbake til Nyati, var det kaldt og relativt beksvart ute. Det var en veldig fin tur, men slitsom og det var godt å kunne ta seg en varm dusj og få på seg andre klær. Den natta sov jeg ekstra godt.

26/8-2009   Så kom den dagen jeg hadde gru-gledet meg til. Alle som skulle være med, ble vekket grytidlig denne morgenen. Jeg skulle opp opp i det blå, i en varmluft-ballong.
Da vi kom frem til bestemmelses stedet, hadde di allerede begynt og “varme” opp ballongen. Vi fikk en del informasjon før vi fikk lov til å klyve opp i kurven. Alt gikk knirkefritt og det varte ikke lenge før vi steg up, up and «away we flew». Alt var så stille der oppe, den eneste lyden som skar gjennom stillheten var bråket fra brenneren hver gang piloten fylte på med varmluft. Vinden dro avgårde med oss i en helt annen retning enn den piloten vår hadde planlagt. Jeg var litt redd for at jeg skulle bli svimmel der oppe pga høydeskrekken. Men neida, jeg måtte faktisk ta av meg brillene fordi jeg hang ut over kanten på kurven å knipsa ivrig iherdig hele tiden. Det var faktisk den fineste “flyturen” jeg har hatt. Tenk å se soloppgangen høyt der oppe, svevende i en kurv under en varmluftballong. Det var virkelig en herlig opplevelse. Elsket hvert minutt jeg svevde der oppe i den totale stillhet..

Da vi kom ned på bakken igjen (alt for tidlig) fikk vi et glass champagne og tilslutt fikk hver og en av oss et diplom som bekreftet at vi hadde gjennomført vår første varmluftballong ferd ever….i Sør-Afrika. 

 27/8-2009   Denne dagen skulle vi på langtur til Krüger nasjonal park. Etter en tidlig frokost dro vi avgårde. Det var ganske kaldt, så vi fikk med oss ull/tepper eller annet vi kunne ha rundt oss. Sidene på jeepene var nede for at vi ikke skulle fryse. Ifølge sjåføren, var håpet å komme frem før portene inn til parken åpnet. Da kunne vi få et glimt av dyrene som befant seg i nærheten og krysset kjøreveien, de skulle finne seg et hvilested før dagen ble for varm. Da vi kom frem var porten allerede åpnet og mange biler var allerede inne i nasjonal parken. 

Alle som trengte det, tok en tur innom “det lille rom” tror vi alle tok en tur innom di rommene, for det var lang kø utenfor. Etterhvert som vi ble ferdige der, tok flere en tur innom butikken, for å kjøpe kart +++ Så fort alle var ferdig med sitt, bar det ut i bushen. Vi hadde ikke kjørt lenge, før vi støtte på en annen jeep som stod parkert på siden av veien. De fortalte at vi var noen få min for seint ute til å se 3-4 geparder krysse veien. De satt på en haug noen meter fra veien og speida, før de forsvant lengre innover og ut av synet.

En eldre mann hadde glemt å ta turen innom “det lille rommet” og dermed måtte vi kjøre tilbake til utgangspunktet. Selvfølgelig mista vi verdifull tid og dyrene var forsvunnet innen vi kom tilbake. Vi kjørte litt rundt uten å se annet enn tørr vegetasjon, noen perlehøns og vortesvin, en og annen giraff og enslige sebra hist og her. Ikke særlig interessant så langt. Vi tok også en tur innom et sted der det var blitt observert løve tidligere på morran. Den var selvfølgelig borte da vi kom.

Vi kjørte til et vann som fungerte som et samlingssted for flere elefantflokker, men det viste seg å være for tidlig. Så tok vi turen innom et vannreservoar for de ville dyrene. Der lå en løve og spana på oss, men vi så den bare som en liten prikk langt borte. Jeg kjøpte ny linse til kamera før turen, men den rakk ikke langt nok for å ta ordentlige bilder. Selvfølgelig knipsa jeg av hjertets lyst for bilder ville jeg ha.

Siden det ikke var noe å se, bestemte vi å ta lunsj. Vi dro til en av parkens mange inngjerdede rasteplasser. Vi fikk utdelt slike små vesker (som du ser på bildet) I di skulle vi ha matpakkene våre + vannflasker og alt annet vi ønsket å ta med fra frokostbordet. Varmt vann, kaffeglass mm står på campingbordet . Enkelt og greit, minte litt om rasteplassene hjemme. Men bare litt. Fuglene sier ikke nei til en godbit. Der var det også et litt primitivt “restroom” som alle brukte før vi dro ut i bushen igjen.

Etter lunch, kjørte vi litt rundt, før vi satte snuta mot det store vannet vi besøkte tidligere på dagen. På veien så vi igjen enkelte giraffer, sebra og nesehorn. Vi kjørte forbi en mengde bøfler som stod et stykke fra vannet, de bare stod der og ventet. Da vi nærmet oss vannkilden, skjønte vi hvorfor. Det stod en del digre elefanter rundt og spiste av trærne. Mens vi stod stille og beundret di digre dyrene, oppdaget vi plutselig at vi var omringet av en mengde elefanter i alle aldre. Det var helt surrealistisk. Guiden vår fortalte at når en elefant familie ble for stor, delte den seg i en eller to nye familier. Det kunne bli opp til 10 nye familier, hvor alle møttes på samme sted, til samme tid, hver dag, år etter år. Det var et leven uten like, for gjensynsgleden var like stor hver dag. Vi bare stod/satt i bilene og så, beundret. De fleste av oss var nok litt redde. Det hele var ganske uvirkelig. Etter hvert gikk elefant familiene hver til sitt og ikke før var de ute av øyesyn, så storma hele bøffel flokken ned til vannet. Det var faktisk enda mer surrealistisk.

28/8-2009   Og nå er jeg kommet til min siste safari-feriedag. Hjemreise i morgen. I dag er det halvdags tur til Tshuduku Lion Breeding Prodject/Tshuduku Private Game. En rask frokost før vi dro avgårde. Vi svingte av fra hovedveien og ble møtt av rangere fra Tshuduku. Som di sa, det var de som kjente alle snar og bakveier best inne på deres eget område. Først kjørte vi opp til Lodgen og fikk en kort omvisning der, både inne og ute. Di som måtte, tok en tur innom “det lille rommet” før vi startet på den siste minisafarien for denne gangen.

Vi oppdaget en leopard som akkurat var blitt sluppet ut i bushen. Han nektet plent å bli tatt bilde av, snudde rompa til oss og med halen høyt hevet gikk han hver gang vi prøvde å komme på “skuddhold” med kamera. Det var som kattas lek med musa. Jeg greide da å få noen relativt gode bilder av ham.

Vi ble fortalt at løvefar var blitt for gammel til å bli sluppet ut i det fri, han ville ikke greie å finne mat selv. Kanskje han var blitt for lat på sine gamle dager?

Tro meg, selv om jeg ikke er fan av private Zoo (som noen kalte det) angrer jeg ikke et sekund på at jeg ble med på denne turen. Det var fantastisk å se hele løvefamilien samlet og det ble knipset mange fine bilder. Vi sto der lenge og vel, et par skikkelige løvebrøøøl fikk vi med oss også. Rett i fleisen.

En løve utenfor gjerdet, svarte på tiltale og slik bølget brølene frem og tilbake en god stund. Gudene skal vite hva de snakket om, men antagelig fortalte gamlefar at dette var hans området, hans familie. Så ikke prøv deg.

Vi måtte tilslutt rive oss løs fra den livsfarlige, men søte familien, å dra videre. Mer å se ble vi fortalt, men ikke akkurat der vi befant oss.

Neste høydepunkt var et besøk hos Savannah the Cheetah. Hun var kommet ruslende ned til lodgen med sine to små i håp om at de alle fikk være der til ungene var store nok til å komme unna de store rovdyrene. Hun var selv oppvokst der og delvis vant til mennesker. Derfor fikk vi komme inn i innhegningen deres. Hun fulgte nøye med på hva som foregikk, så vi måtte være forsiktige. Det var helt uvirkelig å sitte ved siden av en vill gepard og klø henne forsiktig på hodet. Plutselig spratt hun opp, hun hadde ikke øyekontakt med di to små, men la seg ned igjen da de kom i fullt firsprang når hun kalte på dem.

Vi ble inne hos dem så lenge vi bare kunne, men tilslutt ble vi kalt inn til brunsj og jeg var skikkelig sulten. Tilslutt bar det hjemover til Nyati for siste gang etter en utflukt. 

Vi tok oss god tid på tilbakeveien. Fant en del dyrespor og fikk info om di forskjellige dyreartene. Fikk et godt bilde av en krokodille som lå og solte seg (på vår side) oppå en stein. Samt en del sjiraff bilder. Så bar det hjem for å hvile, sitte på verandaen å nyte utsikten, før en storslagen BBQ utpå kvelden. Det var mengder av god mat. Betjeningen underholdt med sang og dans og vi ba om mer. Jeg sovna utpå natta og sov godt til neste dag.

29/8 2009   Våkna ikke alt for tidlig denne dagen og lå lenge å bare tok inn lydene fra aper som skrek noe aldeles forferdelig på den andre siden av Olifant river. Stod opp, dusja og satt meg ute på verandaen og bare nøt morgenstunden.

Så var det frokost, for siste gang i Afrika. Det ble trangt om plassen rundt bordene og maten forsvant fort. Vi satt og skravla litt, før alle gikk hver til sitt for de aller siste forberedelsene før avgang.

Alt var pakket og klart hos meg, så jeg rusla litt rundt på området og tok mine siste bilder. Strutsen kom en liten tur innom for å si adjø. En ranger fortalte oss at kona hans (strutsens altså) var blitt løvemat noen mnd. tidligere. Han likte ikke å være aleine, så de jobba med å finne en make til ham. Håper de lykkes med prosjektet.

Tilslutt var det bare å si en siste farvel til personalet. På samme måte som vi ble sunget velkommen, ble vi nå sunget farvel og god tur hjem.