Psykisk helse er viktig for alle, og den må vi ta godt vare på. Noe jeg ikke gjorde. Stort arbeidspress på jobben førte til slutt til at jeg ble utbrent, fikk konsentrasjonsvansker og følte at jeg gikk i en evig hjernetåke av stress og depresjon. Jeg ignorerte alle faresignaler som kroppen prøvde å gi meg. Helt til kroppen plutselig gikk helt i lås. Jeg tok ikke vare på meg selv og etterhvert førte det til mitt første psykisk relaterte sammenbrudd.
Selvfølgelig måtte jeg bidra på jobben, ellers gikk det jo ut over kollegene mine. Slik gikk et par uker. Jeg var ikke mottakelig for noen form for informasjon kroppen sendte min vei. Jo mer jeg tvang kroppen til å jobbe, jo mer sliten ble jeg. Det har jo gått over av seg selv før, så hvorfor skulle det ikke gjøre det denne gangen også?
Så feil jeg tok. Denne gangen ble det alvor og jeg trengte hjelp til å komme ut av det.
Etter bare noen timer på jobb, møtte jeg veggen så det smalt. Plutselig, mens jeg jobba, føltes det som om kroppen falt helt sammen. Energien forsvant som dugg for sola og jeg greide ikke å løfte en finger. Jeg hadde rett og slett ikke mer å gi. Kroppen var overbelastet, helt tom. Jeg fikk hodepine og frysetokter. Trivsel og livskvaliteten jeg satte så høyt, sank rett til bånn.
Det føltes som om jeg ikke fikk nok oksygen til hjernen. Alle tanker var inntullet i tåke og jeg ble litt fjern. Det var skummelt, men jeg har jo hatt disse “fatigue-anfallene” før, så jeg ble ikke direkte skremt.
Jeg stolte ikke på min egen dømmekraft, hørte ikke på den indre stemmen som nærmest bønnfalt meg om å ta bedre vare på meg selv.
Derfor måtte det gå som det gjorde. Når så fatigue anfallet slår til, ramler hele systemet sammen som en kortstokk. Jeg har ingen ting å stille opp med. Det var mitt første skremmende møte med psykisk helse.
Joda, jeg kom meg da hjem på et vis. Beina visste veien hjem og hode klarnet litt da jeg kom ut av toget og trakk inn frisk eksosluft.
Luna måtte ut en bitte liten tissetur før jeg skiftet til komfortable hjemmeklær. La meg godt til rette på sofaen med et pledd over meg. Tvn surra i bakgrunnen som for å forsikre meg om at jeg fortsatt var i live. Så sovna jeg. En eller annen gang utpå kvelden/natta kom jeg meg i seng og sov videre til lørdag morgen.
Jeg må ha sovet veldig tungt for jeg var like tom og sliten da jeg våkna lørdag morgen som da jeg la meg fredag kveld.
Dessuten hadde jeg dundrende hodepine. Det var ikke i mine tanker å bli liggende i senga, så jeg stod opp, satte over vannkjelen og tok meg en migrenetablett. Noen timer senere hoppa jeg i dusjen, skrubba meg godt, skifta klær og gikk en bitte liten tur med Luna.
Sov nesten hele dagen, drakk litt kaffe og prøvde å helle i meg så mye vann jeg bare greide.
Måtte ta enda en migrenetabl utpå kveldinga.
Søndag våkna jeg også med hodepine. Ikke fult så galt som dagen før. Tar en halv migrenetbl og en kaffekopp + noen kaffekopper til.
Spiste ikke særlig lørdag og matlysten var fortsatt borte da jeg våkna dagen etter. Men jeg har gjort i stand til en smoothie, og håper det skal gjøre susen.
Kan jo se på disse dagene som detoxdager, så kommer det kanskje noe godt ut av dette også. Må bare helle i meg så mye vann jeg bare greier. Prøvde å støvsuge i stua, men måtte gi opp.
Kroppen fungerer fortsatt ikke. Det er den hersens , livsviktige, cellegifta sin skyld. Hodet verker, masse hetetokter, som faktisk er bra, siden jeg kutta ut antiøstrogen for over 6 mnd. siden. Nå venter jeg bare på at kroppen finner tilbake til sitt gode, gamle jeg igjen………
Luna må ut og jeg skal prøve og å komme meg til fastlegen. Men om jeg klager på dårlig psykisk helse, stress og depresjon gjenstår å se. Det er i hvert fall ikke fantasier fra min siden.
Det er no dritt å ha det slik. Ser bare fram til å komme tilbake på jobb igjen og ha en “normal trett dag”. Hva nå enn det er.
Jeg ble sykmeldt ut uka og det er kanskje like bra. Disse dagene med hvile gjør meg godt, men jeg føler meg like sliten som før.
Ingen bedring der altså. Været er ikke akkurat noe å rope hurra for heller. Håpet jo å få litt ekstra D-vitaminer disse dagene, men himmelen er overskyet og grå. Like tung og grå som kroppen min føles for øyeblikket. Jeg må nok innse at jeg kommer til å bakse med dårlige psykiske helse, tress og litt depresjon en stund fremover.