Barndomshjemmet er solgt og en epoke i livet mitt er avsluttet. Det er vemodig og trist, men slik er nå livets gang. Vi blir født, vokser opp, gifter oss og stifter familie. Kjøper egen bolig og lever der til vi blir gamle, eller selger for å kjøpe mindre. Slik er det for meg også. Gode barndomsminner lever evig.
Far døde for for mange år siden. Mor har bodd i barndomshjemmet på Trasop til 2019. Kroppen begynte å svikte for flere år siden, men hun bet seg fast så lenge hun maktet. Tidligere i år falt hun og pådro seg dobbeltsidig bekkenbrudd. Da måtte hun innse sine begrensninger og i en alder av 99 år flyttet hun til et sykehjem.
Før vi flyttet til Trasop, bodde vi i en trang leilighet i Frichs gate på Majorstua, inngang August Cappelens gate. Med utedo i bakgården. Farmor bodde der også. Et av minnene derfra er at jeg og en lekekamerat stod i portåpningen da noen eldre gutter kom bort og ba oss lukte på noe de hadde i en flaske. Jeg tok et ordentlig magadrag og holdt på å gå rett i bakken. Til denne dag greier jeg ikke lukta av salmiakk. For det var det guttene hadde i flasken. Rein salmiakk.
Jeg gikk på Toppen barnehage. På høyre side var det en bensinstasjon, på venstre et lompe/lefsebakeri. Ofte la de noen nystekte lomper i vinduet til «avkjøling» Da smøg det seg noen små fingre opp til vinduet. Det var slike som ikke kunne selges.
På bensinstasjonen fikk vi noen tomme blikkbokser. Lagde hull i hver side og tredde snor gjennom. Snoren festet vi over skuldrene, eller bare holdt i dem og så maskerte vi rundt. Jo mer det bråkte, jo bedre var det.Barnehagen var også med da det ble arrangert «barnas dag». Alle barna kledde seg ut og stod på lasteplanet med en hov dinglende ned mot folkemassen. Var nok til en innsamling av et eller annet slag. Bildet til venstre er fra barnas dag i Oslo på den tiden. Far tok bildet.
Vi flyttet altså fra en trang leilighet øverst i Kirkeveien til et to etasjes rekkehus med stor kjeller på Trasop. Og Østmarka rett bak huset. Det var litt av en overgang å komme ut på bondelandet. Blåbussen (De blå omnibuser) gikk fra Sentrum Kino, svingte til høyre ved Postkassene og kjørte videre opp Hellerudveien (bussveien i min barndom). Det var jo så godt som bare bussen som kjørte der, og en og annen hestekjerre om jeg husker riktig. I dag heter den Ytre Ringvei. Var vi i «byen» og ikke nådde bussen, var det bare å hive seg på Lutvannbussen. Da gikk vi av på Postkassene og vandret hjem derfra. Vi gikk også til Postkassene for å handle. Og hadde vi lommepenger, dura vi rett bort til kiosken for å kjøpe smågodt. Mor kjøpte smågodt til oss til lørdagsbarnetimen. Da satt vi alle rundt radioen med stive ører, ventet spent på hørespillet.
Den første vinteren i Faret (Hellerudfaret het kun faret den gangen jeg vokste opp.) Husker godt at jeg stod i vinduet som vendte ut mot «fjellet» som jeg kalte det. Alt virker jo så utrolig mye større for en femåring. Plutselig så jeg et stort dyr oppe på fjellet. Det bare stod der. Da skrek jeg rett ut, «pappa, pappa, det er en ulv på fjellet».
Han kom løpende opp og fortalte at det nok ikke var en ulv, men selveste Mikkel Rev som stod der. Det var faktisk enda gjevere enn den store stygge ulven. Mikkel ble etterhvert vår tamme rev. Kom helt ned til husene og tilslutt ble den så tam at den spiste fra hånden til naboen. Han ble til og med kjendis med bilde i Aftenposten. Det var jevt.
Mikkel ble tilslutt påkjørt av bussen, ble stoppet ut og kom til Trasop skole. Om den står der enda, vet jeg ikke.
Far fremkalte alle bildene selv og det luktet ikke særlig godt husker jeg. Dessverre ga han bort eller solgte Leicaen, for det er helt borte. Men bildene finnes i store mengder.
Mitt første skoleår tilbrakte jeg på Oppsal skole. Det var et stykke å gå, men vi gledet oss og synes det var jevt å starte på en «stor» skole. Andre klasse begynte jeg på den splitter nye Trasop skole. Det var ikke bare morsomt på skolen. Mobbing og trakassering var daglig kost, men jeg var dum og sa ikke noe om det. Tror nok jeg greide meg bra, tross alt. Klart jeg var redd, det var jo min egen klasse som holdt det gående. Gutta var verst, men enkelte av jentene kom rett bak gutta. Det er ikke barndomsminner jeg ser tilbake på med glede. Da jeg ble eldre greide jeg å legge det bak meg. Tror egentlig det gjorde meg sterkere enn jeg var klar over den gangen.
Da jeg vokste opp jobbet far som kalkulatør hos Ingwald Nielsen. En stor jernvareforretning i Oslo sentrum. Han var en reser med tall, regnet det meste i hodet. Den egenskapen fikk dessverre ikke jeg. På skolen brukte jeg fingrene. Det var nok ikke bare tall jeg sleit med. Jeg sleit også veldig med rettskrivingen. Da jeg ble eldre, skjønte de at jeg hadde dysleksi. Men da var det allerede for seint. Ordet dysleksi var nok ikke oppfunnet en gang.
Lærerne var heller ikke så opplyste at de prøvde å finne årsaken til problemet. Mer enn en gang fikk jeg høre hvor dum jeg var fordi jeg ikke greide å skrive riktig. Når et barn hører det hele tiden vil det tilslutt begynne å tro på det selv.
Jeg elsket å skrive allerede da. Spesielt skolestilene skrev jeg med stor glød og fantasi. Jeg lærte fort at det ikke var innholdet lærerne var interessert i, det var skrivefeilene. Og de hadde jeg flust med. Alt jeg skrev kom tilbake med både en og tre røde streker under. Tilslutt mistet jeg troa på meg selv og skrivegleden forsvant. Faktisk forsvant troa på meg selv så ettertrykkelig, at jeg var helt sikker på at jeg aldri kom til å bli til noe.
Det ble ytterligere bekreftet da jeg gikk til skoleveiledning for å snakke om yrkesvalg. Jeg visste hva jeg ville bli. Jeg ville jobbe med spebarn. Den drømmen ble knust av yrkesveilederen. Jeg hadde alt for dårlige karakterer til å komme inn på barselpleien. Jeg var rett og slett for dum fikk jeg høre.
Når far kom hjem lønningsdagen, satt mine foreldre og fordelte pengene i forskjellige konvolutter. En konvolutt til husleie, en til strømregningen og en til mat osv. Mine foreldre var forsiktige med penger og det har de gitt videre til meg. Jeg har aldri brukt mer enn jeg har råd til. En sjelden gang har jeg kjøpt store ting på kreditt, men da visste jeg på forhånd at jeg hadde økonomi til det. De siste årene har det også vært nødvendig å ta opp lån for å rehabilitere huset.
Nærmeste kino var på Godlia. Da trasket vi gjennom skogen, kom ned ved Godliabakken og fortsatte ned til kinolokale som lå ved trikkeholdeplassen. Tror faktisk det er kino der den dag i dag, men forhåpentlig er den bedre enn da jeg var liten. Den gang fikk vi tresmak i ræva. De benkene var utrolig vonde å sitte p, men filmene de viste var bra.
Far gikk for det meste til Godlia for å ta trikken til og fra jobb. Som gammel idrettsmann likte han å gå. Kjenne at han bruke kroppen.
Jeg husker godt mors høyfjellssol. Jeg var gammel nok til å få lov til å bruke den selv. Det var på med «solbrillene» To brune dingser, et til hvert øye, festet med en strikk rundt hodet. Så skrudde jeg den på 6-7 minutter, og satte meg godt til rette. Jeg kan fortsatt høre hvordan den klikket seg nedover minutt for minutt. Da den hadde tikket seg helt ned plinget den høyt og tydelig.
Jeg skal ikke nekte for at pengene for salget av barndomshjemmet kommer godt med. Selv om jeg er minstepensjonist nå, greier jeg meg fint økonomisk. Men så er det disse drømmene da. Hva jeg drømmer om? Jo, jeg skal rehabilitere hele hagen. Kjøpe ny trapp inne og rehabilitere badet.
Jeg er mine foreldre evig takknemlig for at de tok sjansen på å kjøpe rekkehus på Trasop.